Lynvingen - tur og tøys

- Pinsepadling 2008

Da pinsen kom til Trondheim særlig tidlig og med kaldt vær, bestemte fire venner seg for å ta en padletur på Selbusjøen. Av hensyn til ry og rykte har jeg valgt å anonymisere alle bortsett fra Anders som til stadig figurerer i mine fortellinger og hvis ry og rykte allerede er farget og forkludret av mine skriblerier. De resterende vennene som denne fortellingen handler om skal jeg kalle Marit-Parit, Lasse og jeg. Lasse er blant venner også ofte refert til som Judo-Lasse, Kylling-Lasse, Lange-Lasse, Lille-Lasse eller diverse kombinasjoner av disse, alt etter hva som passer best i sammenhengen.

Anders skulle padle sin nyinnkjøpte, røde kajakk ved navn Borealis, Lille-Lange-Lasse skulle padle Anders sin gamle, gule kajakk ved navn Aurora. Marit-Parit skulle låne min gule, gamle kajakk, Sivert, og jeg skulle padle i min nyinnkjøpte, gule Fridtjof. Marit-Parit og judo-Lasse hadde vel strengt tatt ikke padlet noe videre tidligere (men de gule kajakkene, Aurora og Sivert, var til gjengjeld erfarene og meget pålitelige ekspedisjonskajakker), og da de - dvs Marit-Parit og Lange-Judo-Lasse, ble fortalt av Anders og jeg at på padletur var det kun ull og vantett som gjaldt, hadde de to skårungene pakket ull og vanntett.

Nå har det seg slik at Anders og jeg hadde heller aldri padlet i ferskvann før, så det var en spent gjeng som la i vei med kajakker på biltakene og bagasjerommene fulle av ull og vanntett samt noen flere nødvendigheter som jeg og Anders hadde liggende hjemme. Men først måtte vi ha mat, og inn på Rema 1000 bar det, og siden vi alle kunne enes om at vi alle likte pølser, kjøpte alle pølser nok til alle for alle dagene. Det kan allerede her røpes at vi fikk nok pølser.

Da vi ankom Selbusjøen, lå den blank og stille og ventet på oss. Det var nesten synd og skam å sette fire kajakker på den speilblanke vannflaten og begynne å plaske oss bortover, men det var akkurat det vi gjorde - i ettermiddagssola og det var stille, stille... Marit-Parit og Kylling-Lasse blei litt skeptiske til alt snakk om ull og vanntett i solsteiken. Og det fantes ikke et vindpust i mils omkrets. Vi gav oss selv dispensasjon til å padle uvanntett og padlet ivei over blankstilla i bare ull.

Det blei en flott kveld, flott naturopplevelse, kajakker som gled bortover i det stille vannet. Stillhet, fred og bedagelighet fylte oss. Vi fant en strand for oss selv og spiste pølser i alle tenkelige varianter: Grillpølser, kalkunpølser, ost-og-bacon-pølser, greske lammepølser, go-og-mager-pølser, flere lammepølser....

Neste dag var det på'n igjen, med armene fulle av pølser la vi i vei, friskt og freidig og i god fart, for nå blåste det litt, og av alle goder naturen kan by på, gav den oss i dag medvind. Det var bare å dyppe årene litt i vannet og vi føyk fremover. Ja, dette var fint og flott. Vi padlet og padlet og fint og fort gikk det.

Men som kjent, skal man jo også hjem igjen. Og da det blei på tide å snu nesene og baugene andre veien, gjorde ikke vinden det samme. Vinden bare fortsatte å ture på som før og blåse motvind på oss, og den økte i styrke; økte og økte.

Det blei bølgete og vind og det skvettet vann rundt oss. Anders og jeg så litt usikkert på hverandre: "Skal vi fortsette?" Lange-Lasse og Marit-Parit var ikke usikre, ja, her var det bare å fortsette! Vi skulle jo ferske ned kajakkene, så her var det bare å stå på! Anders og jeg kikket på de ivrige padlerene i de gule kajakkene. hverken Aurora eller Sivert hadde gått rundt før - annet enn med viten og vilje - så vi padlet videre. I rokk og kav.

Men nok er nok selv for selveste Anders og jeg. Da vi hadde tynnslitt nervene våre nok på å se Lille-Lasse og Marit-Parit vingle seg vei i bølgene, da de hadde strevd, plasket, vinglet og sjanglet nok, bestemte vi oss for at vi alle skulle på land. Det var akkurat litt for seint. Lille Kylling og Aurora blei truffet av en bølge og vippet elegant rundt og havnet på hodet uti vannet. Lille-Kylling-Lasse er ingen kylling og lar seg ikke så lett skremme og han dukket forholdsvis raskt opp av vannet ved siden av den kantrede farkosten.

Anders og jeg stormet til, ivrige etter å få praktisert litt kameratredning. Marit-Parit blei beordret på land, hvorpå hun gikk rundt i fjæresteinene sammen med Sivert. Vi hadde to skibbruddne å ta oss av, men marit-Parit var heldigvis så nærme land at hun kom seg i sikkerhet uten å miste mer enn en sko og bli gjennomvåt.

Lille-Lange-Lasse derimot hadde fått beinet sitt floket inn i åretauet og Aurora lå på hodet i vannet og vinden blåste og bølgene bølget. Stakkars Lasse, han blei våt og kald den dagen. men vi tre som var igjen ute i vannet og stormen fikk i fellesskap løst floken og Judo-Lasse var atter oppi Aurora som atter hadde kjølen ned, men cockpit'en full av kaldt vann. Vi tømte den sånn nesten før Aurora og Lille-Lasse samt jeg og Sivert blei skylt i land på en ruglete steinklippe med to brak. At epoxy og glassfiber holdt, kan vi antakelig takke hell fremfor vit for.

Anders og Borealis hadde en mer kontrollert landing og han begynte å tråle vannkanten for å plukke oss alle opp. Marit-Parit med en gjennomvåt Sivert satt på en stein i kulingen. Hun hadde fått på seg tørr ull, Lange-Lasse ristet og skalv borte på klippen og jeg løp rundt og dro i kajakker på den samme klippen. Vi fikk Lille-Lasse i tørr ull og satte ham på steinen borte hos Marit-Parit, hvor de to skibbruddne straks sprettet en flaske whisky og varmet seg så godt de kunne med føttene i hver sin pakksekk og lystig snakk. Anders og jeg tømte båter for vann, og Anders fant en lun vik hvor vi satte opp teltene. Så bar vi alt vi fant igjen i fjæresteinene bort til campen, tente bål, spiste pølser og satt værfast hele kvelden.

Neste dag var vinden borte og vi padlet tilbake uten dramatikk. Turen, da Marit-Parit og Kylling-Lasse fersket ned Aurora og Sivert, blir stort sett husket som "da vi satt værfast på Selbusjøen" eller bare som Pølseturen.