Glade hjul - prosjektbeskrivelse

Les vår blogg fra:

Afghanistan Australia Burundi Egypt India Irland Isle of Man Kongo Nederland Nord-Irland Norge Skottland Sverge Zambia Zimbabwe

 

Les i bloggen vår om:

Bøker Dykking Foto Fotturer Friluftsliv Jakt og fiske Judo Kajakk Mat og drikke Ski Sykkel Trening



 




Helsport

Kokatat

 



Vil du ha denne plassen?
Kontakt oss

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fosen rundt på to dager

- av Birgit

FosenSiden Anders er lei av å sykle Trondheim-Oslo og siden vi snart skal på sykkeltur til Australia, inviterte han sin kone med på en sykkelhelg på Fosen istedenfor at han skulle delta på den store styrkeprøven i år. Jeg burde ha vært skeptisk til et slikt forslag. De gangene Anders planlegger tur, er det som regel tre elementer som går igjen: For langt, for bratt og for kort tid. Siste element impliserer selvfølgelig, for fort... Men jeg tenkte bare at sykkeltur er fint og Fosen er fint, så jeg blir med.

Tidlig lørdags morgen stilte vi blide og fornøyde opp ved hurtigbåten på Piren. Jeg hadde en bitteliten sekk med det aller nødvendigste for en overnatting på Motell. Anders hadde en litt større sekk siden han måtte ta sykkellåsen og lappesakene. Ellers hadde vi to resersykler, vannflasker og niste. Da vi gikk av båten i Vanvikan begynte det å regne.

Vår plan var enkel (som vanlig): Sykle yttersida av Fosen og deretter til Namsos, overnatte på Namsen Motor Hotell og sykle innersida av Fosen tilbake til Vanvikan, dvs. Fosen rundt med en liten avstikker opp til Namsos (ruta er markert med blått på kartet). Første etappe er en fryktelig lang oppoverbakke og vi tråkket i vei. Jeg skal ikke si at jeg ikke ble stiv allerede i de første, lange oppoverbakkene, men opp kom vi. Deretter var det å legge seg på hjulet til Anders. Det regnet jo og asfalten var kliss våt og det kom en søledusj fra hjulet til Anders, men alternativet, å ta all luftmotstanden selv ble forkastet, jeg valgte altså søledusjen. Det er antakelig unødvendig å si at vi begge ble veldig våte og at jeg ble særdeles sølete.

Etter 6-7 mil og et par "fjelloverganger" til, kom vi til Åfjord. Der entret vi en kafé og bestilte kyllingsalat, på tross av at vi hadde spist to brødskiver hver midt i en oppoverbakke for bare en mil siden. Men kafeen var tørr og vi hadde lyst på varm kaffe - og kyllingsalat hørtes plutselig så godt ut. Så satt vi der da, den ene mer sølete enn den andre og spiste salaten vår. Etter Åfjord ble været bare bedre. Det ble vel aldri helt tørr asfalt, men det høljeregnet ikke hele tiden lengre. Vi tråkket videre. Norge er kanskje ikke kjent for å være et veldig flatt land, det bør med andre ord ikke komme som en overraskelse på noen at veiene i Norge er kuperte. Jeg kan bare røpe med en gang at Fosen er intet unntak. Fosen er rett og slett bakkete, selv Anders har innrømmet at Fosen er kupert. Da vi var omtrent halvveis til Namsos, dvs. etter at vi hadde sykla 10-11 mil, begynte jeg å kjenne at alle bakkene hadde satt seg i låra. Det var rett og slett ikke mer kraft igjen. Jeg gikk på en kjempesmell i en av oppoverbakkene. Jeg fikk snurp i lungene. Jeg pustet så hardt at lungene snurpet seg sammen og nektet å ta i mot mer luft og halsen begynte å lage hvesende pipelyder - forøvrig en helt vanlig tilstand for meg når jeg tar i over evne. Etter en kort pause og noen nøtter, tråkket vi videre.

De neste 10-11 mila, gikk jeg kun på vilje. På sykkel kan man alltid ta et tråkk til, og denne lørdagen beviste jeg for meg selv at jeg kan holde på slik, med bare ett tråkk til, i over 10 mil til. Det eneste jeg hadde lyst til var å legge meg ned i grøftekanten og grine. Jeg innså forøvrig at det ikke var noe godt alternativ og fortsatte isteden med tråkkingen. I motbakkene gikk det innimellom så sakte at vi nesten ikke hadde styrefart, jeg noterte 6 km/t som bunnrekord. Anders la merke til at jeg var blitt litt kort i svarene og var så forståelsesfull at han kommenterte giringen min bare en gang på 10 mil!

FosenMen, under over alle under, vi kom frem til Namsos. Vi hadde syklet 211 km med snittfart på ca 25 km/t. Det var ny distanserekord for mitt vedkommende. Siden vi ikke var ute etter noen fartsrekord, noterte vi distansen og vi prøver å glemme snittfarten.På Namsen Motor Hotell fikk vi oss en dusj, deretter bar det inn til Namsos sentrum for å spise biff. Anders måtte trå til å hjelpe meg med min biff etter først å ha spist opp sin egen, så jeg tror vi ble ganske mette begge to. Vi var i seng før kl ti og sov til klokken ni neste morgen, kun forstyrret av en brannalarm kl to med påfølgende evakuering, venting på brannbiler, konstatering av falsk alarm og tilbaketrekking til senga.

Jeg må innrømme at jeg var meget skeptisk til dag to av vår sykkelhelg. Etter å ha syklet meg helt tom dagen før, hadde jeg ikke store forhåpninger til låra mine, som forøvrig stadig minnet meg på hva de hadde vært gjennom i går. Men det viste seg at de 5-6 første milene fra Namsos til Malm bestod av nedoverbakker og flate strekninger. De første milene ble derfor unnagjort på rekordfart (rekord for meg) og vi hadde nesten 30 km/t i snittfart de første 6 milene. I tillegg regnet det ikke. Asfalten var helt tørr. Det var litt yr i luften da vi startet, men været ble bare bedre og bedre utover dagen. Da vi startet på sterkningen langs vannet fra Malm og sørover sprakk skyldekket opp og det ble til slutt sol og blå himmel. Strekningen langs vannet var ikke helt flat, den var heller småkupert, men uten de veldig lange bakkene. Det var bare småbakkete hele veien; opp og ned og opp og ned - omtrent i det uendelige. Men vi hadde spist pølse på Shell i Malm og vi spiste brødskive fra gårsdagens nistepakke i en blomstereng langs veien så jeg holdt ut i bakke etter bakke på tross av all geleen jeg hadde i låra.

Anders_FosenDa det gjenstod 3-4 mil begynte stigningen igjen. Laaaange oppoverbakker som ingen ende ville ta. Klok av skade giret jeg helt ned og tråkket meg sakte, men forholdsvis sikkert oppigjennom bakke etter bakke. Det gikk sakte, ikke så sakte som i går, jeg var aldri under 9 km/t, men selv det er jo egentlig gåfart. Jeg var superkonsentrert om å tråkke ned og trekke opp, tråkk for tråkk, rundt og rundt. Svetten silte og jeg fikk salt i øynene som sved noe veldig, pusten gikk tungt, men jeg unngikk snurp i lungene, melkesyren boblet i geleen i låra, men jeg beveget meg oppover, oppover. Det hendte at jeg kastet et blikk oppover i bakken for å se om jeg kunne se en bakketopp, men det eneste jeg så var oppoverbakke og oppoverbakke - og Anders. Anders syklet oppreist der fremme og beina hans gikk lekende lett rundt mens han kikket på fuglene i trærne og blomstene i grøfta, hilste på bilistene og plystret en sang. Jeg konsentrerte meg om meg selv.

Anders_FosenOgså denne gangen kom jeg meg opp de lange bakkene, nå skulle vi følge veien langs Storvatn før den siste nedoverbakken til Vanvikan. Det var bare et par mil igjen og jeg trøstet meg selv med at det er begrenset hvor mange oppoverbakker det er plass til på et par mil, men jeg skal si at det er god nok plass til flere enn nok oppoverbakker. Veien langs Storvatn var meget kupert og jeg jobbet mye med både tråkk og motivasjon, men alt har en ende - selv Fosen.

Den siste halve milen eller så var en eneste lang nedoverbakke - den samme bakken vi hadde syklet opp dagen før. Da jeg endelig stod på kaia i Vanvikan, kan jeg ikke si annet enn at jeg var klissvåt av svette, rød i fjeset, sølete på klærne, hadde to verkende knær og to gelelår som boblet over av melkesyre, men jeg strålte som en sol - i alle fall innvendig. Jeg orket ikke å hoppe eller juble eller smile så veldig bredt, men blid og fornøyd var jeg. Vi hadde syklet Fosen rundt, 370 km, på to dager med en gjennomsnittsfart vi ikke gidder å snakke noe mer om. Anders syntes at vi hadde hatt en fin tur, og når jeg tenker meg om så er jeg enig. 

 


Biking - Images by Lynvingen