Høstsvømming

Tekst: Lars Levoll

Foto: Anders Levoll

Ingenting kan måle seg med en kald og klar høstdag! Lauvet på trærne rekker såvidt å skifte farge før det slipper taket i livet og daler ned i skjul for storm, uvær og en lang vinter. Vannene gir slipp på sine siste grader på pluss-siden av Celsius' nullpunkt før de over natten blir dekket av is. Hvilken opplevelse det er å bevege seg i skog og mark like før den siste døren til liv slamres igjen - før vinteren legger et stille teppe over det døde som ligger igjen. Hva passer vel best til en kort og kjedelig løpetur og en lengre svømmetur med mye følelser? Trass og en svart gummidrakt.

Det er verst de første fem minuttene. Så resignerer sansene - idiotene har ikke tenkt å stige opp med det første! Ansiktet er bart. Hendene og føttene er kledt i tynne hansker og sokker. På hodet en badehette. Anders har bare føtter og en svært tynn badehette. Jeg stiller med sokker og tykkere badehette - og klager over kulda så lenge munn og tunge fungerer. Fem minutter. Så høres kun mumling og babbel - like greit siden jeg verken føler eller sanser kulden lengre.

Sett på varmen igjen! Her er kun en varmekilde, arbeidende muskler. Karbohydrater og oksygen omsettes til energi. Noe av denne energien gir en beskjeden fremdrift i vannet, det meste blir til varme, heldigvis. Men likevel langt fra tilstrekkelig. Varmetapet i de sentrale deler av kroppen er merkbart. At huden er kald er en selvfølge - til hele kroppens beste. Kald hud taper mindre energi enn varm hud. Men likevel - kjølvannet etter oss er varmere enn vannet vi pløyer.

Etter en liten halvtime er det nok. Jeg karrer meg til land og stavrer på stive, ustø føtter uten den minste førlighet intakt, til skoene mine ved det nærmeste furutreet. Jeg lirer av meg utydelige ukvemsord mens jeg vrenger hansker og badehette av. Sokkene beholder jeg på og trykker både dem og føttene ned i våte joggesko. Fingrene fungerer kun under direkte kommando fra øyne og syn - jeg ville ikke reagert på en brukket finger annet enn at den ble i veien for de andre.

Idet vi starter på løpeturen hjem spretter negler på samtlige tær og fingre og jeg beroliger meg selv med at smerten er veien til varme og velbehag. Ingenting er som en kald og klar høstdag!

 

 

Søk i vårt bildearkiv:

© Lynvingen