Historisk rød sokk

Vibeke Thiblin har masse rødt krøllete hår og ler mye. Hun er en person det er lett å like. En rask titt på hennes omfangsrike judo-CV viser at hun er en meget engasjert judosjel. Hun har blant annet vært leder av Jentekomiteen, engasjert seg i Judo for fred sitt arbeid for Afghanske kvinner og i dag er hun altså Norges første kvinnelige judopresident.

Ser du på deg selv som en rødstrømpe?
Nei, egentlig ikke. Jeg har aldri gjort noe fordi jeg er jente, men jeg har ofte havnet i situasjoner hvor jeg i ettertid ser at jeg har stått litt på barrikadene.

Tror du at andre ser på deg som en rødstrømpe?
Ja, det tror jeg nok at noen gjør. Jeg er ikke så opptatt av kjønn, men jeg innser at idretten kanskje er litt konservativ og at jeg innimellom må bevise mer enn mine mannlige kolleger må. Jeg kan jo også forstå at enkelte kan føle seg litt truet og at å kalle meg for rødstrømpe er en slags forsvarsmekanisme.

Da du ble valgt til president under Forbundstinget 3. mai i år, ble det lagt vekt på at du er historisk. Hva synes du om en slik vinkling?
Jeg var overhodet ikke forberedt på det. Jeg hadde ikke tenkt på det i det hele tatt og synes at vinklingen var rar. Men i ettertid ser jeg jo at det kanskje var en naturlig vinkling, men jeg ønsker å bli historisk av helt andre årsaker enn at jeg er født som kvinne.

Hva mener du er din og det nye styrets viktigste oppgave fremover?
Vi må bli mer synlige. Vi må informere mer om hva vi gjør i flere fora. Fortelle hva vi jobber med og synliggjøre resultatene våre. Vi må bli mer profesjonell på markeds og media biten. Judo er et veldig bra produkt, men det er ikke så mange som vet det.

Vibeke smiler og fortsetter med å ramse opp hva hun mener forbundet må ta tak i i tiden fremover. Det er ingen liten jobb hun har tenkt å gjøre, skjønner jeg.

Vi må endre organisasjonskulturen i forbundet, fortsetter hun, bli flinkere til å motivere og oppmuntre hverandre og skryte av hverandre. Vi må bli flinkere til å synliggjøre alt det frivillige arbeidet som gjøres. Bli mer åpne og inkluderende, følge lover og regler og gjøre ting ordentlig.

Jeg tenker at forbundsstyret i Norges Judoforbund kommer til å være en opptatt gjeng fremover. Vibeke ramser opp alt de skal bli bedre på med en innlevelse og et engasjement som gjør at jeg tror de kommer til å få dette til. Og så legger hun til:

Vi må dessuten satse på kompetanseheving: Vi må øke nivået på de store massene. Grunnleggende judoferdigheter må bli bedre. Vi må finne en norsk vei til ferdighetsutvikling. Finne vår måte og gjøre ting på. For å få til det må vi ha et fagmiljø som snakker sammen og som har et forum for diskusjon og planlegging.

Du verden! Jeg blir imponert, det er ingen liten oppgave den nye presidenten og det nye styret har tatt på seg. Vibeke lener seg fremover når hun snakker og det ser ut som om hun er utålmodig og har lyst til kaste seg over alle oppgavene med en gang.

Blodig judokarriere

Du sier selv at du har hatt en middelmådig og noe blodig karriere som judoutøver.

Kan du beskrive denne karriere i litt flere detaljer?
Jeg gikk på judo som barn, men sluttet fordi jeg skulle spille fotball. Jeg spilte i 1. divisjon, men måtte legge opp fordi jeg ble skadet. Som student begynte jeg å trene judo igjen. Teknikk var ikke min stil i begynnelsen, men jeg hadde god innsats og fysikk. Judo er en sport der alle trener med alle og det kan gå litt hardt for seg noen ganger, særlig når teknikkene ikke sitter helt som de skal. Jeg har endt opp med nerveskader i begge knær, brudd i nakken og jeg har dessuten brukket alle fingrene. Alle skadene kommer nok av min veldig engasjerte judostil. Vibeke smiler og ler mens hun nevner i en bisetning at hun har brukket nakken. Hun ser frisk og fornøyd ut og legger til: Hadde ikke vært å på trening viss det ikke var vondt.

Har du noen morsomme minner? Vibeke begynner å le igjen, ja mange! Hun tenker seg litt om og så begynner hun å fortelle: Da jeg trente i NTNUI pleide vi å være med på Åpent Trøndersk Mesterskap i Levanger. Ei av mine judovenninner er blind og en av de andre hadde vært lam. Han skulle være med som dommer. Judo er en veldig inkluderende sport og alle er med på alle treninger og stevner. Denne gangen ble det slik at han lamme dommeren skulle dømme på den matta hvor hun blinde skulle konkurrere. Under et opphold i kampen, skulle dommeren vise den blinde tilbake til utgangsplassen. Men da han tok tak i henne, trodde hun at det var motstanderen…. Ja, det var den gangen den blinde og den lamme begynte å slåss.

Verdens beste lillebror

Lillebroren din, Martin Thiblin, skal bli verdens beste judoutøver.

Hva koster det å være toppidrettsutøver i et lite særforbund?
Det koster nok veldig mye mer enn det noen er klar over og jeg tror det er få i Norge som vet hva det har kostet, både i penger (siden forbundet har ikke så mye penger) og innsats. Om du ønsker å være toppidrettsutøver i et lite forbund så må du må gjøre alle ting selv; lage treningsprogrammer, kostholdsplaner, reise alene, motivere treningspartnerne dine og finne de beste legene selv. Man må gjøre alle feilene selv. Det er ev veldig lang og tung vei å gå. En lang vei å gå judomessig, men en god vei personlig. Dersom man sammenligner toppidrettsutøvere fra små særforbund medfor eksempel en landslagsspiller i så er nok evnen til å ta ansvar og ta vare på seg selv og andre mye større for toppidrettsutøvere fra små forbund.

Er han en av grunnene til at du stilte til valg som president?
Nei, det er det ikke. Vi har hatt hver vår, og helt forskjellige, inntreden i judosporten. Jeg har drevet mer med jenteaktivitet, Judo for fred, klubb- og komitéarbeid, mer bredderelatert og vi har dessuten vært i forskjellige byer. Men når det er sagt, så må jeg også få understreke at jeg har et sterkt ønske om at landslaget skal bli bedre strukturert, det er det ingen tvil om. Jeg tro jeg har et godt grunnlag for å vite hva som skal til.

Hva slags forhold har dere?
Gjensidig svært respektfullt forhold. Vi ber hverandre om råd om alt mulig, ikke bare judo. Vi tilbringer egentlig ikke så mye tid sammen, vi har veldig forskjellige personligheter. Han er rolig og disiplinert mens jeg er mer utadvendt og sosial. Jeg har behov for mange mennesker rundt meg, men vi er veldig gode venner. Vi diskuterer mye idrett, prinsipielle sider ved idrett, for eksempel hvordan man best skal utvikle ungdomsutøvere. Vibeke snakker uanstrengt, hun smiler og legger til: Han er alltid uenig med meg og han er veldig sta. Så ler hun igjen.

Mental kompetanse

Du har solid idrettsfaglig bakgrunn med blant annet en mastergrad i idrettspsykologi fra Norges Idrettshøyskole (NIH).

Kan man få utbytte av mental trening i judo? Er ikke det bare muskelmasse som teller?
Ja, man kan få bruk for mental trening på alle områder i livet. Den er undervurdert og brukes ofte bare i krisetilfeller. Egentlig bør man trene mentalt jevnlig og parallelt med fysisk treningen. Judo er en ekstremt mann-mot-mann sport og man kan tape på et sekund. En slik idrett krever spesielle mentale ferdigheter som stressmestring, konsentrasjon, vilje og mot. Det er en tøff sport og det skal mye til for å tåle den daglige treningen.

Her har Judoforbundet mye kompetanse og jeg håper vi kan bli enda bedre og således skaffe oss et fortrinn. Her ligger vi allerede langt fremme i løypen både når det gjelder landslaget og barn og ungdom

Kan du fortelle litt om den nye trenerutdanningen i NJF?
Fra 1980 og frem til i dag har NJF mistet halvparten av sine medlemmer. De vi mistet var stort sett de som kunne noe. I dag er vi en organisasjon bestående av mange barn og unge. Forbundet har derfor bestemt seg for å satse på kompetanseheving. Vi har også en visjon som sier at: ”Judo skal være Norges viktigste idrett når det gjelder fysisk, mental og sosial trening og utvikling”

Utdanning får da en sentral posisjon. Trener 1 og Trener 2 er allerede laget og Trener 3 er under utvikling. Det er en veldig judospesifikk trenerutdanning med fokus på fysisk, mental og sosial utvikling. Vi har laget en norsk uviklingstrapp basert på judoens grunnverdier og prinsipper. I judo er vi så heldige at vår grunnlegger, Jigoro Kano, var pedagog. Og han satte sammen teknikkene i en spesiell rekkefølge, i et pedagogisk system, hvor målet er å utvikle både tori (den som utfører en teknikk) og uke (den som teknikken utføres på). Det ultimate målet er at en judoutøver skal være til nytte for samfunnet.

Konflikter

Idrettsforbundene er kjent for å krangle mye internt, og Judoforbundet har vel ikke vært noe unntak. Rett etter valget gikk det nye styre ut med følgende: Vi respekterer at mennesker i NJF kan ha følt seg dårlig behandlet av forbundet. Dette er beklagelig. Vi ønsker gjennom fokus på ryddighet, åpenhet og dialog å hindre at dette skal skje igjen. Vi setter med dette strek over gamle konflikter, starter med blanke ark og bruker energien på fremtiden.

Kan du utdype?
NJF gikk konkurs i 1994 og grunnen var blant annet at medlemsmassen hadde sunket betraktelig. Da forbundet gikk konkurs måtte de som overtok ta mange tøffe vedtak. Aktiviteten sank og de som ble igjen i NJF fortsatte på tross av og ikke på grunn av. Mange har gjort stor innsats uten at de har fått noe igjen og mange har derfor fått piggene ute mot forbundet. Mange sitter på hver sin tue og styrer den.

Den ledelsen som tog grep i 1994 Har sittet med makten siden den gan. De evnet å snu den økonomiske situasjonen, men de har sittet ved makten i 9 år uten at de har greid å bygge noe. De har rett og slett styrt for lenge. Noen andre med andre egenskaper burde tatt over tidligere.

Mange mennesker føler at de har gjort mye uten å få anerkjennelse for den innsatsen de har lagt ned i sporten. Det har ikke vært klare nok regler for hvordan honorære grader og lisenser skal deles ut, og det har ført til at noen har fått for eksempel honorære utmerkelser som andre ikke har fått fordi de ikke kjenner de rette personene. Jeg skjønner at mange har følt seg urettferdig behandlet, det har også jeg følt, broren min har følt det og veldig mange klubbledere har følt det. Mange er derfor skeptiske, men dette kan vi faktisk gjøre noe med. Jeg føler at jeg har fått en mulighet her. Vi må bygge et reglement og et arkiv slik at alle får like muligheter til å oppnå utmerkelser og lisenser. Vi må bli flinkere til å informere klubbene og hva vi gjør på forbundskontoret, fagmiljøet må samles, flere må få si sitt.

Tror du at det nye styret vil være i stand til å sette strek over gamle konflikter?
Ikke på 123, men den unnskyldningen som vi har lagt ut er et første skritt på veien. Deretter må vi, forbundsstyret, vise at vi kan lage en kultur hvor det ikke skapes nye konflikter. En kultur der folk får anerkjennelse for det de gjør, ikke for det de kjenner noen rette personer. Vi er på riktig vei.

Det vil alltid, i alle sammenhenger, være noen som lager konflikter, men jeg tror ikke det er ikke noen god løsning å bare kvitte seg med dem. Vi må heller finne en måte å håndtere slike ting på: Klare lover og regler og en ryddig og rettferdig saksgang.

Vi skal også bygge et Sørvistilbud til kubbene. Forbundsstyret er ikke til for seg selv eller for at vi skal få anerkjennelse eller makt, men vi er til for klubbene. Det er klubbene som må få anerkjennelse og makt.

Du sier selv at du er 90% organisator og 10% politiker, hva mener du med det?
Jeg mener at det NJF trenger nå er et styre og en president som bygger opp kompetanse. Vi må bygge noe som ikke forsvinner når lederne byttes ut. Vi må ha et historiearkiv, lover og regler slik at det blir en organisasjon som styrer etter lover og regler, ikke personlige interesser og trynefaktor. For å få til dette må man være god til å organisere og administrere.

Politikk handler i større grad om å være opptatt av egen posisjon og bygge nettverk og få de riktige vennene. Jeg er i mindre grad opptatt av slike ting. Jeg er mer opptatt av intern bygging enn å vise meg utad. Jeg er en kulisseperson. Jeg er mer opptatt av å bygge noe sammen med andre enn å stikke meg frem.

Du sier at du er en annerledes ledertype enn det NJF er vant til. Det tror jeg organisasjonen har godt av. Kan du utdype?
Idretten er en konservativ institusjon i Norge. Med det mener jeg at den er en hierarkisk organisasjon hvor pilene går oppover og nedover ikke bortover. Det er mange ledere i dress og slips som beordrer andre til å gjøre ting. Jeg ønsker et annet type lederskap, jeg er mer opptatt av åpenhet og å inkludere og engasjere flere. Jeg vil ha et fagmiljø som diskuterer innad. Jeg er ikke så opptatt av å hele tiden si hva jeg mener og være streng og bestemt og få min vilje. Jeg er mer opptatt av t de unge skal komme mer frem. Gi dem en arena hvor de kan synes. Jeg er ikke så opptatt av å bruke mye tid på Norges Idrettsforbund (NIF), det europeiske og det internasjonale judoforbundene (EJU og IJF) og lignende organisasjoner, jeg er mer opptatt av klubbene. Jeg har nok en ganske uformell stil, både skriftlig og muntlig – og så er jeg opptatt av humor

Judo for fred

Du har vært engasjert i Judo for fred, og blant annet vært i Kabul som judoinstruktør flere gnager.

Kan du fortelle noe om prosjektet?
Det er et helt unikt prosjekt som ikke noe annet forbund har makent til og som jeg er veldig stolt av. Jeg er personlig engasjert og kommer nok aldri til å slippe det helt. Det handler om å bygge noe i et land som ikke har noe fra før. Prosjektet viser at man får til mer når man møter mennesker på lik fot og behandler folk som venner, istedenfor et ovenfra og ned system.

Er det ikke litt rart å lære Afghanske gatebarn å slåss?
Jo, rart og unikt, og det er som regel det første spørsmål jeg får når jeg forteller noen om prosjektet. Der kan de jo slåss fra før, sier mange, men judo handler ikke om å slåss. Det handler om en idrett hvor man har respekt for motstander og dommer. En grunnleggende respekt. Judo gir også en mulighet til å få ut frustrasjon innenfor noen veldig klare rammer og et verdigrunnlag som bygger på respekt.

Idretten gir afghanske unge en arena hvor de får resultater etter innsats. De har ellers liten kontroll over eget liv.

I Afghanistan har de dessuten lange tradisjoner for forskjellige brytestiler. Det er derfro naturlig at det er mange som har lyst til å trene judo. Det er jo også de som har bedt oss om å komme dit – det er ikke noe vi har funnet på.

Har du noen situasjoner/historier du husker spesielt godt?

Ja, da tror jeg at jeg skal fortelle deg Lina-historien: Hun får ikke lov til å gå på skolen. Av en onkel. Skal bare være hjemme. Alltid hushjelp. 16 år gammel. Hun rømmer.
Hun pleide å sitte på barnehjemmet og se på meg. Hun sitter alltid på samme stedet og ser på meg. Og fniser veldig barnslig. Aldri sammen med de andre barna. Innesluttet og forsiktig. Sier ingenting. Vil ha fysisk kontakt, men tør aldri helt. Bare ser. Jeg tror det er noe galt bak øynene, og strever med å få kontakt. Men det finnes ikke noe språk vi har felles. Det finnes ingenting vi har felles.
Alle barna trener judo. Hun bare ser på. Vil ikke være med. I bakgrunnen med sjal. En dag sier vi at hun skal prøve. Får på seg en litt stor drakt. Sjalet er fortsatt på. Miriam er partneren. Hun var også hushjelp. 13 år gammel. De var ikke så snille i det huset. Miriam ser alltid andre, men aldri seg selv. Nå har hun oransje belte og er blitt flink til noe. Lina skal kaste Miriam. Med tafatte armer og øyne. Jeg har ikke noe tro på det. Jeg tror ikke det er noe der. Jeg tror ikke hun skjønner, jeg tror ikke hun tør, jeg tror ikke hun greier, og jeg har skrudd på tålmodigheten. Jeg tar veldig feil. For Lina tar tak og hiver Miriam resolutt i bakken på en perfekt o-goshi. Det smeller i Miriams fallteknikk, og ingenting stemmer med de tafatte forventningene. Jeg måper. Alle måper og Lina smiler. En grov undervurdering.
Det er mer enn en positiv overraskelse. Det var den dagen vi fikk litt kontakt. En flik av et felles språk å ta utgangspunkt i. Kroppskontakt blir lettere, det tafatte forsvinner og øynene fylles av noe. Vi snakker japansk. Når vi reiser har hun gult belte og går på trenerkurs. Jeg skal aldri undervurdere noen igjen. Det er alltid noe der. Alle kan.

Tror du at det nytter?
Jeg tror ikke at man skal ha ambisjoner om å skape fred i Afghanistan, men jeg vet at det nytter for de menneskene som er en del av prosjektet, nordmenn og afghanere. På individnivå nytter det. Siden 2002 har mennesker utviklet seg, idrettslig, sosialt og administrativt. De blir mennesker som bidrar i det samfunnet de er en del av.

Til slutt:

Har du noen andre interesser enn judo?
Jeg påstår at jeg er et friluftsmenneske. Jeg har vært på mange turer på både sykkel, kajakk og på beina. Men jeg vandrer ikke rundt i skogen og på fjellet alene. Friluftsliv for meg er en sosial greie og må inneholde et treningsaspekt.
Ellers er jeg en generell idrettsnerd. Jeg ser på all idrett, bortsett fra at jeg er lei av fotball. Jeg kan se på VM i velodromsykling i timevis og jeg husker hvilken puls Tor Hushovd hadde på oppløpssiden på Champs Elyesses på Tour de France i 2007. Jeg følger med på alt fra idrettspolitikk til hvordan det går med jentene i idrettslaget jeg spilte på da jeg var 8 år

Ellers liker jeg reising og jeg har for eksempel krysset stillehavet med seilbåt. Jeg er en ganske sosial person og jeg liker å ha mennesker rundt meg, men spiller egentlig ikke så stor rolle hva vi gjør: frisbee eller plukke blomster – jeg sier ja til det meste.

Ja, så er jeg kafé junkie og så liker jeg å kjøpe sko. Min favorittkafé, Mormors, har blitt kombinert skobutikk og kafé. Leser mye bøker der og skriver e-poster. Jeg tenker bra på kafé.

Hvordan trives du i din nye rolle som president?

I begynnelsen var det veldig uvandt. Jeg har vært styremedlem med en opposisjonsrolle. Når har jeg ansvaret selv. Jeg ble først veldig alvorlig. Plutselig hadde jeg arbeidsgiveransvar og fungerte som møteleder. Nå har jeg begynt å bli mer avslappet. Jeg har et bra styre. Jeg kan bare være meg selv og gjøre mitt beste, så blir dette bra. Jeg lar meg heller ikke påvirke så mye av hvordan andre mener en president skal oppføre seg, jeg vi holde meg til min stil.

Jeg sier hade til Vibeke og tenker med meg selv at Norges Judoforbund har gjort at godt valg når det gjelder presidenten – og resten av styret om vi skal tro Vibeke.

Vibekes egenskaper

• Innsats, trøkk og engasjement
  
• Grundig, strukturert og god til å ta ansvar
• Løsningsorientert, ærlig og enkel å forholde seg til
• Dyktig på å involvere andre mennesker, be om råd og å høre etter
  
• Motto: Mos en venn!

Utdrag av Vibeke Thiblins judo-CV:

• President i Norges judoforbund siden 3. mai 2009
• Styremedlem i NJF siden 2006
• Leder av utdannings- og utviklingskomiteen siden 2006
• Nestleder i Judo for fred 2005- 2009
• Ansatt prosjektkoordinator i Judo for fred 2004- 2006
• Leder av jentekomiteen 2001- 2006

• Judo er en japansk kampidrett, grunnlagt av Jigoro Kano i 1882
• Judo består av kast og kontrollteknikker. Utøvere over 16 år lærer også armbend og kvelinger.
• Judo er verdens 8. største olympiske idrett med over 16 millioner utøvere på verdensbasis og har vært OL- gren siden 1964.
• Judo gir variert trening med balanse, koordinasjon, smidighet, bevegelighet og styrke.
• Det er lite skader, selv om det er en fullkontakt kampidrett.
• Judo er effektivt som selvforsvar, men først når man selv blir angrepet.
  

Faktaboks om Norges Judoforbund:

• Norges Judoforbund (NJF) ble stiftet 28. juni 1967 og er et særforbund under Norges Idrettsforbund.
• NJF er tilsluttet European Judo Union (EJU) og International Judo Federation (IJF).
• I dag har Norges Judoforbund ca 3 600 medlemmer
• Hjemmeside: www.judo.no
• Judobilder: www.judobilder.org
• Norges mest leste judo-blogg: www.judomania.org

• Afghanistan har gjennom flere år vært herjet av krig og uroligheter. Barn og unge som bor i Afghanistan i dag har aldri opplevd annet enn ufred. Kvinnenes og jentenes situasjon har vært preget av undertrykkelse og som en konsekvens av dette er lek og sport blitt fjernet fra barnas oppvekst. Judo for fred ønsker å gi sporten tilbake til barn og unge i Afghanistan, med særlig fokus på jentene.

• Tidligere OL-deltaker i judo, Stig Traavik, fikk ideen om judo for fred da han fikk jobb på den norske ambassaden i Kabul, høsten 2001.

• Opprettet som fritt prosjekt våren 2002

• JFF ble en komité under Norges Judoforbund i 2007

• Hjemmeside: www.judoforfred.org