Judotrening i Kabul
Av Birgit RyningenVi hutrer, lufta ligger stille og iskald over Kabul. Her, 1800 meter over havet, ligger Afghanistans hovedstad - og her blant burka’er og kalasnikov’er skal vi være judoinstruktører i 10 uker. Klokka er 06.00 om morgenen. Vi prøver å finne en av de gule Toyota Corolla - taxiene. Endelig, en ledig bil som har lyst til å ta oss med. Vi skal til den Olympiske Stadion på andre siden av byen. Dagens første trening skal vi holde i et lite lokale på den samme stadion hvor taliban for bare to år siden henrettet folk i pausene under de obligatoriske fotballkampene hver fredags formiddag. Stadion har fått sin renessanse. Den Afghanske Olympiske komité, under ledelse av Kabuls ordfører, den tidligere mudjahidinhøvdingen Mohammad Anwar Jekdalek, driver nå en rekke idretter i og rundt den tidligere så beryktede stadion.
Taxien vår humper av gårde. Det går ikke an å lukke vinduene bak, vi tuller sjalene våre tettere rundt oss og passer på at ikke alt for mye av det blonde håret kommer til syne. Det er allikevel lett å se at vi er utlendinger. Taxisjåføren ser på oss i speilet som han stiller inn slik at baksetene fyller hele speilbildet. Kan han ikke heller følge med på trafikken? Selv tidlig om morgenen er Kabuls gater fylt med skranglete biler, esler, fotgjengere, pakistanske lastebiler i gilde farger, gamle hippie busser fra en svunnet tid og drøssevis av sykelister i vill fart hit og dit. Alle fremkomstmidlene som suser rundt på disse støvete veiene følger de samme trafikkreglene: Hør og bli hørt, tut og kjør og ellers er det den størstes rett - eller den modigste.
Det tuter iltert bak oss. Kabuls trafikanter benytter seg av en rekke tuteanretninger. For en nordmann kan rush trafikken kanskje minne litt om et bråkete 17.mai tog med litt for mange russebiler. Man skulle kanskje tro at de største doningene som holder høyest fart også har de kraftigste tutene, men slik er det ikke; Kanskje er det en syklist som har investert i et lastebilhorn som kommer vinglende, eller kanskje det er en buss som ikke hadde råd til annet enn en sykkelklokke. Det ligger en buss helt oppi rumpa på taxien vår. Bussen er malt med store blomster, og over frontruta er det et stort klistremerke hvor det står: ”In God we trust”, resten av frontruta er full av kulehull. Dette er nok en av bussene som hippiene dro med seg fra Europa på 70-tallet. Den har sett bedre dager og er full av rust og krenger voldsomt til den ene siden. Den er stappfull av passasjerer som klamrer seg fast både i og utenfor. Taxisjåføren har visst ikke lagt merke til at vi er midt oppe i en katastrofal nestenulykke. Han kikker nysgjerrig på oss og sier noe. Vi skjønner ikke dari, prøver å late som om vi ikke er vettskremte, smiler litt usikkert og forklarer med hjertet i halsen at vi ikke snakker dari. Han kikker på oss, lurer på hva i all verden vi sier, tygger på litt grønn tobakk som han spytter ut gjennom det åpne vinduet, han tuter litt siden alle de andre gjør det og gir til slutt opp å snakke med oss - utlendingene skjønner visst ingenting allikevel, dessuten ser de jo helt vettskremte ut. Han lurer litt på hva vi er så redde for, han kjører videre. Han har overlevd 25 år med krig og 6 år med taliban, kanskje er disse dagene de tryggeste han noen gang har opplevd, kanskje han har det bedre nå enn han har hatt det noen gang tidligere? I baksetet sitter vi og fryser, vi sneier borti en syklist som kommer rett ut i veien bak en annen taxi. Bak oss er det en motorsykkel med bare to passasjerer som kjører inn i en kjerre. Mannen som dytter tralla foran seg kjefter, men ellers er det ingen som bryr seg. Så suser det forbi en motorsykkel som har hele bagasjebrettet fullt med avhugde kubein. Lurer på hva disse skal brukes til. Vi svinger opp foran Stadion - så kom vi fram like hele og uten en skramme i dag også. Vi gir taxisjåføren 2 dollar og vet at vi er blitt lurt. Han smiler og vinker og kjører ut i Kabultrafikken igjen.
På trening står det 15-20 forventningsfulle gutter og venter på oss. Det har tatt litt tid å venne seg til at de har fått kvinnelige instruktører. De andre kvinnene de kjenner dekker seg til med sin lyseblå burka før de forlater huset, de ser ikke menn i øynene, de beveger seg lydløst og snakker ikke viss de ikke må. De løper ikke, hopper ikke, driver ikke med sport. En kvinne skal holde seg i hjemmet; lage mat, passe barna, vaske - og fremfor alt holde beina samlet slik at ikke jomfruhinna sprekker. Men judoguttene er ivrige og glade i sporten sin, de vil gjerne lære, de vil bli verdensmestre, de har stor respekt for autoriteter og gjør som vi sier. Etter hvert skjønner de at vi kan våre saker, de er ivrige: ”Teacher, teacher, is this correct?”, de respekterer oss, de er nysgjerrige, de blir våre gode venner. På trening er vi ubestridte sjefer, men på fritiden blir vi tatt inn i venneflokkene, vi blir invitert hjem til familiene, vi får lov til å være med å spille fotball- og vi drikker masse te. Vi er riktignok både blonde og blåøyde, og det rareste av alt: vi er jenter som oppfører oss som om vi skulle vært gutter, men de godtar oss og forsoner seg med at det er sånn vi er. Men at vi skal trene afghanske jenter i judo, det ler de litt av i begynnelsen. De tror ikke at afghanske jenter kan drive med noe annet enn volley ball. Men det tar ikke lange tida før de godtar også denne tanken og blir ivrige medhjelpere på jentetreningene.
Etter en intensiv økt på Stadion og nok en adrenalinfylt taxitur gjennom Kabuls gater gjør vi oss klare til neste trening. Jentene som møter oss er forventningsfulle. Dette er uredde foregangskvinner. De har ikke trent judo så lenge, men de kaster seg ut i treningen med lystig iver. De skal trene hardt, de skal bli gode, de skal bli best! Judoprosjektet ”Judo for fred” ble startet for over to år siden av den daværende norske diplomaten Stig Traavik. Han er tidligere OL-deltager i judo for Norge og har vært judoinstruktør for Kabuls gutter siden han ble utplassert på den norske ambassaden i Kabul. Han startet med barnetrening for gutter på et av Kabuls mange barnehjem. Jentene så misunnelig på at ”brødrene” dro på trening og fikk sitt gule belte i judo. Stig bestemte seg for å starte med trening for jenter, men dette bød på problemer; selv om kvinner kan trene menn, kan ikke menn trene kvinner, og det fantes ingen kvinnelige instruktører som kunne trene dem. Han begynte derfor å rekruttere frivillige trenere fra Norge. Siden prosjektet startet har det vært 11 norske judoinstruktører her nede. Fire av disse instruktørene har vært kvinner - og flere er på vei. Barnehjemsjentene har derfor trent noe judo før, men nå skulle de få instruktører som skulle være her i 10 uker. I tillegg til å holde treninger skulle vi også trene opp instruktører til jentene som kunne ta over treningene når vi måtte dra tilbake til Norge.
Det var disse instruktøremnene som møtte oss utenfor de kalde treningslokalene sine. Burkaen har de hengt fra seg da taliban ble styrtet, de har begynt på skolen igjen, de drømmer om en bedre fremtid, de vil gjøre noe for seg selv og for landet sitt. Noen henger fra seg sjalene sine og kler seg i brukte judodrakter fra Norge, andre beholder sjalet på. Treningen er i gang, jentene slenger hverandre i bakken, svetter og smiler. De har lært at det ikke er farlig å være støle, så nå bruker de alle kreftene de har hver gang de møter opp på trening. Utenfor treningslokalet venter småbrødrene. Jenter kan ikke gå ut uten mannlig følge, og småbrødrene blir derfor brukt som eskorte. De er stolte av storesøstrene sine. De fleste av dem trener også judo og vet hva det dreier seg om. De diskuterer ivrig nye teknikker med jentene når disse kommer svette og fornøyde ut etter endt trening.
Treningen for de små barna blir avholdt under noe mer ståk og støy. Vi trener barnehjemsbarna, vi trener gatebarna og vi trener dem som fortsatt har både far og mor. Alle bærer de på opplevelser vi i Norge ikke har noe forhold til. Alle har de opplevd ting som i Norge ville gitt rett til krisepsykiatri og tett oppfølging. Hvordan har det seg at barn som disse fortsetter å smile? De må læres opp til å leke. De er ivrige etter å trene - de vil så gjerne bli flinke. Men å leke bare for lekens skyld må læres. De må lære å ta hensyn til hverandre. De må lære at på trening er man alltid venner. Disiplin, konsentrasjon, hygiene, men fremfor alt; lek og moro.
Mange spør hva som er meningen med å lære afghanere å slåss - har ikke de nok med den volden de allerede har? Spørsmål som dette kommer fra dem som ikke vet hva kampsport er og hvilke verdier vi bygger våre treninger på. Selv mener jeg at judotreningene vil være med på å virke som motvekt til de tragiske opplevelser barn og unge i Afghanistan har opplevd og gi dem: Noe positivt å glede seg til, noe positivt å konsentrere seg om, noe positivt å bruke kroppen og energien sin på, mestringsfølelse, læring og stimulering samt nye venner. Jeg vet at ingen kan ta fra barna den aktiviteten vi gir dem og jeg tror at aktiviteten ikke bare gir høyere livskvalitet til dem som får være med på trening, men også positive ringvirkninger i form av aktive idrettslag i lokalsamfunnene og dermed hindre lediggang blant barn og unge og gi dem mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Jeg tror dette vil gi et lite, men positivt bidrag til den fredsprosessen som så vidt har begynt i Afghanistan og at tiltaket vil virke forebyggende i forhold til å holde barn og unge borte fra vold og det økende narkotikaproblemet.
Utenfor treningslokalene raser politikken. Selv om Kabul ikke lengre er definert som en krigssone, er allikevel krigshandlinger vanlig, og det florerer av soldater, politimenn og våpen. Politiet sikter på alle som beveger seg i gatene. De internasjonale soldatene har ikke lov til å bevege seg uten hjelm og skuddsikker vest - faktisk har de ikke lov til å bevege seg stort i det hele tatt. De afghanske soldatene går rundt med Kalasnikovene sine. Soldater med et knippe raketter på ryggen er heller ikke et uvanlig syn.
Afghanistans historie er full av krig; Store og kjente hærførere som Alexander den Store (330 f.Kr) og Genghis Khan (1221 e.Kr) har vært her. Afghanerne har vært i krig med engelskmennene 3 ganger siden tidlig på 1800-tallet. Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979 og prøvde å innføre kommunismen. Det hele endte med en sovjetisk tilbaketrekking i 1989. I dag er det, som vi alle vet, USA som prøver å kontrollere landet. Landet er på størrelse med Texas med sine 250 000 m2 hvorav 2/3 ligger høyere enn 1500 meter. De har ingen kyst og ligger inneklemt mellom 6 forskjellige stater (Iran, Pakistan, Kina, Tajikistan, Uzbekistan og Turkmenistan). På grunn av sin beliggenhet har landet alltid vært strategisk viktig for verdens skiftende stormakter. På tross av en skiftende historie og en veldig innsats fra forskjellige store menn og forskjellige store nasjoner, er det til dags dato ingen som har klart å styre hele Afghanistan under ett. Det har aldri eksistert en regjering, en nasjon eller en konge som har hatt kontrollen i hele landet samtidig.
Hva gjør en slik historie med det folket som bor der? Hvordan overlever de? Forventet levealder er i dag 46 år og er blant de laveste i verden. 1/6 - 1/3 barn dør før de har fylt 5 år.
Menneskene som bor her er stolte, de klager ikke, de biter tennene sammen og overlever; krig, tørke og kulde. Kanskje er det stoltheten og den gode humoren som holder dem oppe? Kanskje er det den sterke familiefølelsen? Gjestfriheten? Innsatsviljen? Jeg vet ikke.
Dagene våre i Kabul suser av gårde; judotreninger og tedrikking. En dag blir vi invitert på lunsj til en familie som har kjøpt kyllinger i Pakistan. Kyllingene er grønne, rosa og gule. Er de ikke fine? En annen dag blir vi invitert med på Buzkashi, Afghanistans nasjonalsport hvor harde menn på hesterygg slåss om en død geit: I sannhet en av verdens underligste sporter. Er det ikke spennende? Vi går på tur i fjellet. Det ligger utbrente tanksvrak langs stien og vi passer oss for ikke å gå i minefeltene. Med sine 10 millioner miner fra den sovjetiske invasjonen, er Afghanistan det landet i verden med høyest minetetthet. Men er ikke naturen pen? Menneskene som bor her klarer virkelig å se de lyse punktene i tilværelsen.
Naturen er storslått. Rundt Kabul er det semiørken med høye snødekte fjelltopper som rager 3000m.o.h. Lengre mot nordøst strekker fjellene seg enda høyere mot himmelen. Veien østover mot Jalalabad svinger seg gjennom trange pass og langs stupbratte fjellsider. Hele veien står det menn men automatvåpen og passer på veien. Veiene inn og ut av Kabul er strategsk viktige og forskjellige mudahiddingrupper slåss om kontrollen. Veiene er vanskelige å kontrollere og hvem som til enhver tid har herredømme skifter fortere enn noen klarer å følge med på.
Etter 10 uker, står vi på flyplassen. Vi skal hjem. Langs rullebanen ligger fortsatt flyvrakene strødd. Ingen har lyst til å rydde dem bort, det er for mange miner der. Men vi bryr oss ikke lengre om miner og flyvrak. Vi har store problemer med å ta farvel med vennene våre. De som har tatt så vel imot oss. De har gitt oss sitt vennskap. Det er med tungt hjerte vi vinker farvel. Jeg håper - og tror - at jeg vil se dem igjen!