Glade hjul - prosjektbeskrivelse

Les vår blogg fra:

Afghanistan Australia Burundi Egypt India Irland Isle of Man Kongo Nederland Nord-Irland Norge Skottland Sverge Zambia Zimbabwe

 

Les i bloggen vår om:

Bøker Dykking Foto Fotturer Friluftsliv Jakt og fiske Judo Kajakk Mat og drikke Ski Sykkel Trening



 




Helsport

Kokatat

 



Vil du ha denne plassen?
Kontakt oss

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mogop, Moskus og Mat på Dovre

Vår helg på Dovre kan oppsummeres med tre M´er og tre T´er; Mogop, Moskus, Mat og To Tusen-Topper, henholdsvis.



Andre helga i juni dro Mamma, Pappa, Anders og jeg til Dovrefjell. Planen var enkel; vi skulle gå på fjelltur og spise en bedre middag på Kongsvold Fjeldstue. Helgen nærmet seg og værvarslet varslet regn, regn, atter regn og endog til litt snø. Vi begynte å belage oss på å få en sur fjelltur, eller i verste fall en yatzy-helg inne på Fjeldstua. Vi pakket regntøy og en god bok og kjørte mot Dovre. Regnet var grått og vått og fulgte oss fra Trondheim til øverst i Drivdalen. Der ble veiene plutselig tørre og innen vi ankom Kongsvold hadde vi sett et glimt av sola.

Det var bare å ta på seg fjellskoa, pakke regntøyet i sekken og forte oss ut på tur før regnet innhentet oss. Mamma og Pappa har lenge hatt et stort ønske om å få se Mogop, den lille hårete planeten med klokkeformet blomst som blant annet finnes på Dovre. Den blomstrer vanligvis i mai, og vi var således litt sent ute, men vi gikk allikevel og skannet bakken for om mulig få øye på den hårete blomsten. Det gikk ikke lang tid før vi fikk øye på et par avblomstrete eksemplarer. Mamma holdt på å havne i elva i iver etter å få avfotografert den visne planten. Det var med nød og neppe vi fikk henne med oss videre. Det gikk ikke lang tid før vi fant flere visne eksemplarer som ble samvittighetsfullt foreviget. Regnet holdt seg på avstand og vi hadde lunsj i en lun skråning ned mot et bekkefare før vi ruslet videre. Og sannelig, var det ikke en Mogop i full blomst rett ved siden av stien? Etter hvert som vi la flere og flere høydemeter bak oss traff vi på flere og flere av den lille hårete planten i full blomst. Det er vel unødvendig å informere om at samtlige eksemplarer ble beundret og flesteparten ble fotografert.

Været var truende på begge sider. Tunge regnskyer truet med å komme snikende opp fra Drivdalen, og fra andre siden kunne vi se kraftige regnskyll over veien som går videre over Dovrefjell mot Hjerkin. Men på Knutshøene, der vi befant oss var det sol hele dagen. Anders og jeg tok oss en tur opp på Søndre Knutshøe (1690 moh) mens Mamma og Pappa fortsatte med Mogopsafarien i fjellsiden. Etter vel seks timer i fjellet uten så mye som en regndråpe gikk vi ned til Kongsvoll Fjeldstue for en dusj og en bedre middag.

Fra uminnelige tider har ferdselen mellom Trøndelag og østlandet gått over Dovrefjell. Alt på 1100-tallet ble det etablert sælehus den tids selvbetjeningshytter på fjellovergangene for å gjøre turen over fjellet tryggere for vegfarende. Senere kom fjellstuene. Kongsvold Fjeldstue har offisiell status fra 1670 og er den yngste av fjellstuene over Dovre. Da het fjellstua Holet og lå to km lenger nord i Drivdalen, der Vårstigen starter. I 1712 startet byggingen av det nye Kongsvold, men under den store nordiske krig i 1718 ble Kongsvold og de andre fjellstuene over Dovrefjell brent. I 1720 bygges Kongsvold opp igjen, og de eldste bygningene regnes å være fra denne tida. I dag er stedet et tradisjonsrikt hotell med moderne komfort og helårsdrift.

En bedre middag skulle vise seg å være en dårlig beskrivelse av den åtteretters middagen som ble servert oss denne kvelden. Det var intet mindre enn et herremåltid med alt fra kamskjell tartar til moskuspaté. Noen syntes at ertesuppe med sjampanje oppi var litt merkelig, men ellers falt samtlige retter med tilhørende viner i smak og etter den tre timer lange middagen var vi så mette og trette at Mamma og Pappa sjanglet til sengs, men s jeg og Anders sjanglet oss ut på tunet for å leite etter kvann. I løpet av kvelden hadde nemlig verten på Kongsvold, Knut J. Nyhus, fortalt oss at det vokser kann på tunet og at de bruker den i maten. Han kunne videre fortelle at det er stor forskjell på hvordan kvann smaker. Noen kvann smaker såpe, og har man først smakt på en "såpe-kvann" kan man bare glemme å finne en velsmakende kvann den dagen. Vi måtte altså ut og undersøke. Vi smakte derfor på et utvalg av vekster som vi mente kunne minne om kvann uten å bli helt enige med oss selv om det noen av dem virkelig var kvann. Vi gikk deretter til sengs godt fornøyde med å ikke ha spist noe med såpesmak.

Neste dag fant vi en sti på andre siden av veien. I følge kartet skulle stien ta oss opp til Høgsnyta. Et stykke opp i bakken ble vi var noen spor i stien som vi mente kunne være noen ferske moskusspor. Ingen av oss hadde vel egentlig forhåpninger om å få se moskus siden alle gikk med den oppfatningen at det ikke fantes så mage av dem og at de derfor ikke er så lett å få øye på. Mens vi står og studerer sporene, sier Mamma at der står det jo en! Anders tar det han oppfatter som en spøk med fatning og svarer at det sitter en oppe i bjørka der også. Men det var altså ingen spøk denne gangen, og like oppi stien står det en diger moskus og titter ned på oss. Etter at vi har tittet litt tilbake, begynner vi å gå i en stor bue utenom stien og moskusen, men vi kommer ikke langt før det står en annen moskus i veien for oss. Er hele skogen full av moskuser?

Hva bør man i så fall gjøre? Vi snur. Vi lar moskusene være i fred, snur og prøver oss på en annen sti som også skal føre oss opp til fjellet.

Moskus er opprinnelig fra Arktisk Canada, Grønland og Alaska. Den norske stammen på Dovrefjell ble importert fra Grønland i 1932, men har siden blitt etterfyllt. Den består av ca. 190 dyr (mars 2007). Moskus tilhører klauvdyrfamilien, veier mellom 225 og 400 kilo og kan løpe maksimum 60 kilometer i timen. Den er en rolig drøvtygger, men det anbefales allikevel å holde 200 meters avstand. Moskusdyret har lang tykke ull og tåler kulde godt (ned til -50�C). Den mister ikke ulla, men den mister underulla eller bunnulla i mai-juni.

At moskusen mistet underulla si på denne tiden av året, var det ingen tvil om, da det hang ulldotter på trær og busker oppigjennom langs hele den andre stien. Vel over tregrensa traff vi på flere dyr, men denne gangen var det lett å se hvor de befant seg og vi hadde således ingen problemer med å legge vår vei i god bue utenom de store dyra. Mamma var riktignok skeptisk til det hele og betraktet flokken med moskus med et mistenksomt blikk og en bekymret mine. Etter en god bue utenom moskusene bra vår vei videre opp fjellet og helt opp til varden på Høgsnyta (1335 moh) i lett snødriv.

Etter å ha sett både mogop og moskus, spist særdeles god mat og stått på to fjelltopper, kan vi ikke si annet enn at vi kommer tilbake til Dovre!

 


Norwegian landscapes - Images by Lynvingen