Åpent Trøndersk Mesterskap

Det var i hine hårde dager da vi alle trente judo morgener og kvelder så blod og melkesyre sprutet. Ja, vi trente så mye og med en så voldsom iver at vi ble både sterke, veltrente, selvsikre og delvis idrettsinvalide alle sammen.

Åpent Trøndersk Mesterskap i Levanger var en av de selvskrevne høydarene i vårt judoår, hvor vi kunne møtes og banke hverandre opp. Ja, det er så sikkert som det er sant at mine aller beste venner er dem jeg har jult opp mest og dem jeg har mottatt mest julig av. Til og med min egen ektemann møtte jeg på det viset, men det er en annen historie...

Dette året var vi en hel gjeng fra det ganske land som stilte opp tidlig lørdags morgen klare til kamp. Som seg hør og bør, hadde vi alle sultet og slanket oss noe så veldig skrekkelig på forhånd for å komme inn i våre respektive vektklasser - så på fredagskvelden hadde det vært trengsel av sultne, men topptrente utøvere i badstua. I ettertid kan jeg saktens undre meg over denne voldsomme vektpininga, da vektklassene stort sett ble slått sammen uansett.

På kampdagen var alle klare til dyst. Anders hadde nylig gradert seg til gult belte og hadde farget sitt hvite belte gult selv. Resultatet var en farge som var så lys at ingen var riktig sikre på om det i det hele tatt hadde farge. Dette var hans første stevne. Han gikk hardt ut i klassen senior gutter - 90 kg og gjøyv løs på dem med mye mørkere farger på beltene sine enn han selv. Anders er ikke så høy, men han er veldig brei. Ikke et gram fett hadde han på kroppen (den gangen), og sterk som en bjørn var han. Han gikk inn på de verst tenkelige teknikkene på feil tidspunkt og drylte motstanderene uelegant, men hardt i matta. Han hadde stor suksess med sine ekstremt dårlige teknikker som han utførte med veldig kraft og iver.

Vi var alle glade da han var ferdig med sine kamper og han ikke hadde forvoldt mer skade enn et røket korsbånd - som forøverig var hans eget. Han endte på en overraskende 3. plass, og det var helt klart verdt et skarve korsbånd.

Blinde Mette var selvfølgelig også med, men hun hadde en lei tendens til å angripe dommerene i steden for motstanderene og det blei i det hele tatt en del forvirring rundt hennes kamper. Mette kjempet tappert med alle hun fikk tak i; dommere, motstandere og andre, men endte tilslutt uplassert.

Vibeke og jeg slåss alltid jevnt og innbitt, dessuten møttes vi nesten alltid først og deretter sist. Kampene trakk alltid ut, da vi alltid hadde samme skår etter endt tid og måtte alltid starte på nytt. Denne dagen var intet unntak og med voldsom iver dreiv vi på å slåss i det uendelige. Denne gangen fikk jeg til slutt et solid nakkegrep og vrei Vibeke i bakken. Det holdt til seier. Mange kamper seinere kunne jeg smykke meg med tittelen "Trøndersk Mester"!

Vibeke klaget over stiv nakke og kvalme utover dagen, men da vi andre også kjente litt etter, var vi alle litt kvalme og hadde stive nakker.

I det hele tatt var det mye blod, svette og melkesyre, og da en lang dag var over og ære og pokaler var fordelt, var det på tide å hvile ut før søndagens treningsleir. Vi valgte å legge oss ute på et jorde i nærheten av hallen. Da jeg var vel i soveposen som jeg forøverig hadde lånt av AC, begynnte det å regne og jeg blei vekket av de andre som ville legge seg under noen trær inne i skogen. Jeg trasket mer i søvne enn i våken tilstand inn i skogen og la meg til å sove videre midt på stien, uten noen som helst slags ly for vær og vind.

Ut på natta våknet jeg av at det rant en elv med vann ned i soveposen til AC. Det sildret og rant langs hele kroppen og jeg var så våt og kald at jeg var ikke helt sikker på om jeg kom til å overleve. De andre våknet også eller var allerede våkne, kalde, våte, stive og støle, men ingen av de andre hadde lagt seg så dumt til som jeg. Jeg var desidert våtest og antakelig kaldest og følte meg dummest - noe jeg jo også var.

Vi pakket ihop soveposene og ruslet inn til Levanger sentrum for om mulig å oppdrive en varm kopp kaffe, men siden bensinstasjonen ikke åpnet før kl 6 om morgenen, blei det en lang, kald og trøstesløs natt i våte klær under et tak sammen med noen bensinpumper på Esso'n.

Men morgenen rant (etterhvert) og vi fikk kaffe og så var det å hive seg i treninga: Full pinne med støle, stive, gjennomfrossne og delvis kvesta kropper. Ingenting er som treningsleir dagen etter et judostevne. Vibeke og jeg trente med upåklagelig innstas og terpet på en snuing som innebar nakkegrep og diverse vridninger. Vibeke klaget stadig over at hun hadde vondt, særlig i nakken, men hun var jo ikke den eneste med en øm kropp.

Etter to endte treningsøkter bar det tilbake til Trondheim - på sykkel. Vibeke og jeg skulle sykle på tandemsykkelen til Mette og Anders skulle sykle på enkeltsykkelen sin. Vi la ivei i høljregnet. Kaldt var det, fryktelig kaldt! Tandemsykkelen hadde ingen forskjerm og jeg som sykla forran var ganske snart sølete og våt.

Anders er ikke bare sterk, han er også en blid og munter kar og da han oppdaget at jentene på tandemsykkelen frøs og hutret og sleit seg fremover i den kalde motvinden i regnet, foreslo han at vi skulle ta en omvei, noe vi misforstod som snarvei, og fulgte etter med nytt mot. Det bar nedoverbakke, langt, på grusvei. Jeg fikke et tykt lag med gjørme i ansiketet og jeg hakket tenner med sand i. Da vi endelig var vel nede den kalde og gjørmete bakken, lo Anders så av min sølete fremtreden at jeg ønsket sterkt og inderlig at han hadde falt av sykkelen.

Vi syklet videre i kulde og regn. Jeg mistet følelsen i føttene, men sidne jeg antok at de fortsatt måtte sitte fast et sted under knea, forstatte jeg å tråkke og tråkke. Det viste seg at vi hadde syklet ut på en halvøy som Anders hadde vært på før og som han syntes var pen og da vi hadde syklet lengre enn langt og enda litt til hadde vi sykla nesten i ring, så måtte vi sykle opp en bakke som var tilsvarende lang, bratt og gjørmete som den vi var kommet ned bare for å oppdage at vi kom opp bare noen hundre meter bortenfor der vi tok av for snarveien...

På det tidspunktet var jeg så kald og våt og full av søle at jeg ikke ville annet enn å komme meg i ly for regnet. Jeg var dessuten litt skuffet over snarveien. Vibeke var like våt, kald og skuffet, om enn ikke så sølete, var hun tilsvarende mer kvalm. Hun klaget over stiv nakke og hadde nesten sluttet å tråkke. Helt ulikt henne satt hun bare bakpå sykkelen uten å yte sin sedvanlige innsats.

Vi kom dryppende og sølete inn på en bensisntasjon og reiv av oss sykkelskoa, redde for at vi ikke kom til å finne igjen føttene om vi hadde på oss de trange og våte sykkelskoa et sekund til. Vi kjøpte kaffe og følelsen begynte å komme tilbake i tærne. Det var usedvanelig vondt. "Det er varmekabler i gulvet her" utbryter jeg. En stakkers, ung gutt med kviser bak disken står og ser på at vi søler til gulvet og drypper søle og vann over alt. Han sier: "Nei, her er det gulvkaldt, vi må alltid ha på oss ullsokker på jobb".

Etter kaffen og de inbilte varmekablene syklet vi videre. Jeg antar at det er unødvendig å si at det blei en kald, våt og slitsom tur, men vi tok heldigvis ingen flere pene snarveier. Jeg holdt på å miste flyet mitt til Oslo og måtte troppe opp på Værnes med søle i ansiktet og dryppende klær. Vibeke var fortumlet og hvit i ansiktet da vi skilte lag, mens Anders sprudlet og skvaldret og gledet seg til å sykle litt til i regnet før han skulle hjem å spise sjokoladepudding. Han hadde enda ikke skjønt at vi var sure på grunn av snarveien hans. Han har forøverig enda ikke oppfattet det på tross av at han har blitt det fortalt - opptil flere ganger.

Helga med Åpent Trøndersk Mesterskap var over for denne gang. Anders syklet til Trondheim i regnet, men glemte å spise sjokoladepuddingen sin da han kom hjem. Vibeke og tandemsykkelen tok flybussen fra Værnes til Trondheim, hvor hun blei påkjørt i fotgjengerfeltet rett utenfor hybelen sin. Mandagsmorgen våknet hun og kunne ikke røre den ene armen. Først da dro hun til legen som konstanterte brudd i en nakkevirvel og at to andre nakkevrivler var vridd ut av stilling.

Det blei en pause i judotreningen for Vibeke, og hele sommeren - som hun tilbrakte i Oslo - fikk hun ikke lov til å trene noe annet enn vektløfting. Tynget av dårlig samvittighet var jeg alltid med på de kjedelige styrketreningsøktene. Vi løftet mye jern den sommeren.